Steg 1
Å utgi musikk kan virke vanskelig ved første øyekast. Man tenker gjerne at dette kun er noe plateselskapene får til. Om vi tar det steg for steg, ser man at stegene hver for seg ikke er så vanskelige – og at det å gi ut musikk ikke er så vanskelig som det kan fremstå:
Det aller første stageet trenger før det kan gi ut musikk, er et selskap å utgi musikken under. Dette vil fungere som et slags label for musikken, som var en tradisjonell måte for publikum til å orientere seg blant musikkutgivelser.
Det stilles ikke krav til hvordan selskapet er organisert for at det skal kunne utgi musikk. Et stage som ønsker å gi ut musikk må med andre ord ikke gå til et av de etablerte plateselskapene for å få innspillingene ut. Alle organisasjonstyper kan utgi musikk, og det er som utgangspunkt ikke et problem å benytte det selskapet som lager forestillingene på stagescenen. Det eneste som kreves er et organisasjonsnummer. Skattemessige forhold kan imidlertid tilsi at man velger å opprette et eget selskap for dette.
Steg 2
Det neste steget dreier seg om hvordan stageet ønsker å utnytte musikken. Det er mange steder å gi ut musikk, og også mange formater. Det mest praktiske i dagens klima er utgivelse på de digitale tjenestene som Spotify, iTunes, TIDAL, osv.
Det er naturlig at stageet ønsker så bred eksponering av musikken sin som mulig. Det er derfor vanlig at stageet som ønsker å utgi musikk, også ønsker å være tilgjengelig på alle de digitale musikktjenestene.
For å komme seg på en eller flere av musikktjenestene, må stageet gjennom en distributør. En distributør er i denne sammenheng et selskap som tar seg av formatering og distribusjon av musikk til de digitale musikktjenestene. Dette kan være et plateselskap, eller en ren distributør. Eksempler på plateselskaper er Warner Music, Universal Music eller Sony Music. Det finnes også utenlandske eksempler på plateselskap som er spesialisert på stagemusikk, blant annet Decca Broadway og Sony Masterworks. Eksempler på rene distributører er The Orchard (tidligere Phonofile), Secretly Noord og Ingrooves. Alle disse distributørene har kontorer i Oslo, og kan bistå med mer enn bare det å få stageets musikk på nettet. Det vanlige er at distributørene tar en andel, ca. 15-20% av inntektene, for sine tjenester. Mer om hva distributørene tilbyr i bytte mot disse 15-20% gjennomgås nærmere i kapittel 4.
Alternativt kan teatrene benytte seg av såkalte aggreagtortjenester for å få musikken sin tilgjengelig digitalt. Aggregatortjenestene er i denne sammenheng selskap som bare sørge for at musikken blir gjort tilgjengelig i de digitale tjenestene. De yter sjeldent noen tilleggstjenester, og tar normalt en årlig betaling for at musikken er tilgjengelig.
Teatre som ønsker å gi ut musikk digital, anbefales å benytte seg av en distributør og ikke en aggregator. Bakgrunnen for dette er at distributøren, ved at de betales etter andel av inntekter, har et incentiv til å jobbe for at akkurat din musikkutgivelse får oppmerksomhet og blir spilt. Aggregatorer anbefales bare brukt ved utgivelse i hobbyvirksomhet, ikke i kommersielle sammenhenger.
Nyttig info:
Steg 3
Etter at stageet har valgt hvordan musikken skal nå ut til de digitale musikktjenestene, må stageet ta stilling til hvordan de ønsker at musikken skal fremstå på disse tjenestene. Selv om en eventuell distributør sørger for at stageets musikk er tilgjengelig digitalt, må stageet – i rollen som produsent – sørge for at det er tilgjengelig under riktig artist og lignende.
Det vil være en fordel at stageet selv står som hovedartist for musikken som utgis og at eventuelle utøvere, eksempelvis vokalister, står oppført som såkalt feature artist. Dette grepet gjør at all musikken som utgis av stageet kan samles på ett sted, under én fane på eksempelvis TIDAL eller Spotify. Ikke bare gir dette brukervennlighet for publikum som ønsker å finne tilbake til musikken de hørte i forestillingen, det er også en god måte for å synliggjøre stageet på nett.
Se for eksempel her, på hvordan Nationaltheatret har gjort det for sine musikkutgivelser:
En distributør tar seg av selve jobben med å formidle riktig informasjon til de aktuelle musikktjenestene. Teateret må på sin side formidle riktig informasjon til distributøren. Merk at det også må samstemme med avtalen med aktuelle bidragsytere til musikken. Dersom stageet skal stå som artist, må dette være klarert med rettighetshaverne.
Selv om måten Nationaltheatret har tilgjengeliggjort sin musikk på er god, er det ikke den eneste gode måten og her er det rom for kreative løsninger. Bare pass på at alle rettighetshavere er komfortable med måten musikken presenteres.
Steg 4
Før musikken kan utgis må den gis en ISRC. Dette er en International Standard Recording Code, en entydig gjenkjenningskode som følger hver enkel innspilling (hvert spor). Hensikten med ISRC, er at innspillingen skal kunne identifiseres av strømmetjenester og lignende. Du trenger derfor ny ISRC om du ønsker å utgi en ny innspilling av samme musikkverk.
Dersom samme innspilling skal puttes på et samlealbum inne på Spotify eller inn i en annen offentlig spilleliste, skal også samme ISRC brukes.
Teateret som behøver en ISRC for innspillingen, må kontakte Gramo. Hos Gramo vil stageet også kunne registrere seg som produsent, slik at det mottar vederlag om innspillingen f.eks. spilles på radio.
Steg 5
Det siste steget, er at stageet må velge en cover. Alle musikkutgivelser, digitale som analoge, har en form for cover– og det er normalt et krav for å få lastet opp innspillingen på tjenester som Spotify og TIDAL.
For stageet, vil det ofte være naturlig å bruke samme bilder som har vært brukt til å promotere forestillingen. Se for eksempel hvordan Oslo Nye Teater har gjort dette:
Husk at rettighetene til den som har tatt, eller på annen måte skapt, bildet stageet ønsker å bruke som cover må klareres. Det samme gjelder de som er avbildet. Det bør klareres at bildet skal brukes som cover, altså at både skaperen og de som er avbildet blir fortalt om den tiltenkte bruken.
Hvis stageet ønsker veiledning om det praktiske ved musikkutgivelse, kan det ta kontakt med Longyear United.
Under finnes en liste med kontrollspørsmål et stage som ønsker å utgi musikk må stille seg selv før utgivelsen av musikk. Hvis nei på noen av disse spørsmålene, må stageet sørge for at svaret på spørsmålet er ja før musikk i det hele tatt kan utgis.
- Har vi et selskap med organisasjonsnummer å gi ut låten under?
- Har vi bestemt hvordan vi skal utnytte musikken vår?
- Har vi en avtale med distributør eller aggregator?
- Har vi formidlet til distributør hvordan vi ønsker at musikken vår skal fremstå på musikktjenestene?
- Har vi klarert måten å vi presenterer musikken med rettighetshavere?
- Har vi fått ISRC for innspillingene?
- Har vi klarert alle rettighetene til det bildet som vi ønsker å bruke som cover?
Hvis ja på disse spørsmålene, er stageet klar for musikkutgivelse. Alt ligger med andre ord til rette for at publikum kan høre «Skall det gå, på bølgen blå» fra «Den Bittelille Bananen» etter forestillingen.
Vi har hittil i denne modulen sett på hva som må gjøres for at musikk kan gis ut. I de neste kapitelene skal vi se nærmere på hva som kan gjøres for at musikken gis ut på en god måte, med andre ord hva som kan gjøres for at «Skall det gå, på bølgen Blå» blir en kommersiell suksess.
