En typisk endring kan være at man endrer tekstlinjen fra at det synges «God morgen Sverige» i stedet for «God morgen Norge», og en typisk bearbeidelse er oversettelse av sangteksten fra ett språk til et annet. I dette kapittelet skal vi se på hva stageet må foreta seg i relasjon til disse to handlingene.
Se for deg at du ønsker å bruke sangen «Optimist» av Jahn Teigen i en produksjon. Sangens budskap, tempo og den lystige melodien passer imidlertid dårlig. Forestillingen skal være melankolsk, en omdøping av sangen til «Pessimist» hadde egentlig vært ideelt. Derfor skriver du om teksten, skrur ned tempoet og gjør «Optimist» til «Pessimist».
En annen produsent på stageet vil også bruke «Optimist» i et annet stykke, men det stykket er fullt av optimisme og glede, slik at man kun skal gjøre den endringen at det synges «Optimist, vi vet det går bra til sist» i stedet for «Optimist, jeg vet det går bra til sist» siden det er et kor som skal fremføre låten og ikke en ensom vokalist.
Opphavsrettslig sett er dette to forskjellige handlinger. Begge handlingene krever i utgangspunktet samtykke fra Jahn Teigen, Ove Borøchstein og Knut Meiner, men opphavsrettslig står vi ovenfor to ulike situasjoner. Enkelt forklart omtaler man mindre endringer i verket som «endringer» og større endringer, som har et skapende preg, kalles «bearbeidelser». Det er ulike ting stageet må være oppmerksom på i de to ulike situasjonene:
Den avgjørende forskjellen mellom endring og bearbeidelse er altså at det ved bearbeidelser er tilført verket en skapende innsats. På opphavsrettens språk omtales det som at endringen har kommet over terskelen for verkshøyde. Verkshøyde er begrep som ikke er lett tilgjengelig, men svært enkelt forklart kan man si at der en person har brukt sitt intellekt til å frembringe det vi på jussens språk kaller «en individuell skapende åndsinnsats», så oppstår det rettigheter til verket og verket får beskyttelse. Dette er det samme vilkåret som må til for at man får vern etter åndsverkloven.
Det som er spesielt med bearbeidelser er altså at man tar en annens åndsverk, man fortsetter altså på den skapende innsatsen som allerede er gjort, og så tilfører man så mye at man selv får rettigheter i den nye versjonen av verket, uten at det opprinnelige verket blir borte.
Dersom man overfører denne skissen på vårt tilfelle med «Optimist»/ «Pessimist» får man følgende oppsett:
Siden vi i dette eksemplet legger til gunn at stageet har gjort tilstrekkelig skapende åndsinnsats for at versjonen deres blir ansett som en bearbeidelse er konsekvensen at åndsverkloven verner den nye versjonen (bearbeidelsen) mot å bli brukt av andre uten samtykke fra Teigen, Borøchstein, Meiner og stageet. Haken ved dette er at siden stageet fortsatt benytter seg av en stor del av «Optimist»-elementer, så må stageet ha samtykke fra Teigen, Borøchstein og Meiner for å kunne bruke «Pessimist». Teigen, Borøchstein og Meiner står helt fritt til å si «nei» dersom de ikke liker bearbeidelsen, og da må stageet legge denne versjonen i skuffen og kan ikke fremføre eller utnytte den på andre måter. Å sikre samtykke til bearbeidelsen er altså avgjørende for at den nye versjonen kan benyttes.
Nyttig info:
Noen ganger skjer det så omfattende endringer av det opprinnelige verket at det ikke lengre finnes noen beskyttede elementer igjen fra det opprinnelige verket. Dette vil kunne være tilfellet der man for eksempel under bearbeidelsen av «Optimist» til «Pessimist» oppdager at også denne bearbeidelsen gir feil stemning til stykket og stageet endrer derfor så mye på sin versjon «Pessimist» at verken tekst eller melodi fra «Optimist» lengre er gjenkjennelig. Sangen høres nå helt annerledes ut og all likhet som er igjen er refrenglinjen «Pessimist – jeg er helt utrolig trist». Endringene vil i dette tilfelle kunne være så store at sangen fremstår som et nytt åndsverk og ikke en bearbeidelse, selv om skapelsen tok utgangspunkt i «Optimist». I slike tilfeller sier jussen at det ikke lengre er en bearbeidelse, men en omskaping, og det er ikke nødvendig med samtykke til bruk og utnyttelse.
Dersom vi skal illustrere dette i vårt Optimist/Pessimist-eksempel vil dette se slik ut:
Konsekvensen av at stageet har endret så mye at det ikke finnes noe Optimist igjen i Pessimist, gjør at stageet eier 100 % av det nye verket og får beskyttelse for Pessimist som om det var skrevet et nytt originalt musikkverk. I slike tilfeller sier man ofte at den nye opphaveren kun har vært inspirert av Optimist da man skapte Pessimist. Det er nemlig helt lov å hente inspirasjon fra andres verk uten å måtte innhente samtykke fra inspirasjonskilden.
I den andre enden av skalaen kan det være gjort så små endringer at de er nærmest ubetydelige – altså det vi tidligere har omtalt som endring. Når det kun gjøres ubetydelige eller andre endringer som er ansett å være svært vanlige og lojale ved bruk av musikk, så har det utviklet seg en praksis for at samtykke ikke innhentes. Det er viktig å understreke at en slik praksis ikke er rettslig bindende og at det tryggeste er å innhente samtykke fra opphaveren ved enhver endring. Denne praksisen er imidlertid svært utbredt, så de «tommelfingerreglene» som har blitt utviklet vil derfor omtales i det følgende:
Instrumentering
Instrumentering, dvs. fordelingen av musikkverkets ulike stemmer på de enkelte instrumentene, vil normalt ikke regnes som en opphavsrettslig bearbeidelse, kun en endring– f.eks. om sologitar-stemmen i «Optimist» heller spilles på en fiolin. I praksis er det sjelden man innhenter samtykke for denne type endring.
Orkestrering/Arrangering
Ved orkestrering, dvs. å arrangere verket med flere, nye stemmer, vil dette normalt regnes som en bearbeidelse som forutsetter klarering. I slike tilfeller vil ofte verket ha bli tilført noe nytt og det anses normalt anses som en bearbeidelse. TONO har anbefalte satser på hva arrangørandelen skal være (ca. 16 %) av den nye versjonen av verket som evt registreres hos TONO.
Tekstendringer
Endringer i teksten kan være minimale eller svært omfattende. Mindre tekstendringer som fullt ut bevarer meningsinnholdet i teksten normalt ikke anses som en bearbeidelse. Oversettelser vil normalt anses som bearbeidelser, selv om de bevarer meningsinnholdet i teksten. La oss tenke oss et eksempel hvor stageet vil bruke «Hun er forelska i lærer’n» av The Kids i sin produksjon, men siden stykket handler om en gutt som er forelsket i læreren passer det ikke helt å si «Hun er forelska i lærer’n». Dersom stageet endrer teksten til «Han er forelska i lærer’n», er dette en endring som ikke normalt klareres med opphaveren, og man avregner fremføringen til TONO på alminnelig måte (med mindre integreringen av sangen har ført til at vi nå har å gjøre med store rettigheter).
Nyttig info:
Test deg selv:
