De fleste åndsverk har noe ved seg som er vanskelig å sette fingeren på. Rettslig sett, sier man at åndsverket er et utrykk for en individuell og skapende åndsinnsats. Det er dette som gjør at åndsverket får en egen identitet. De ideelle rettigheter er regler som er gitt for å verne om åndsverket og opphaverens identitet.
Vern av åndsverk har en tosidig begrunnelse. For det første, oppleves det som rettferdig at den som har laget noe får høste fruktene av arbeidet. Denne belønningstankegangen begrunner de økonomiske rettighetene en opphaver har til sitt åndsverk. De økonomiske rettighetene fungerer også som et incentiv for videre skapelse av åndsverk, noe vi som samfunn er enig om at vi ønsker å legge til rette for og å belønne.
En annen måte å se på dette, er mer knyttet til forholdet mellom skaperen og dennes verk. Dette omtales gjerne som skaperens personlighetsrett. Når skaperen av et åndsverk har laget et verk som er utrykk for sin individuelle skapende åndsinnsats, kan det oppleves som at dette verket er en uatskillelig del av skaperens personlighet. Vi hører f.eks. ofte kunstnere omtale verkene sine som sine barn. Det er dette perspektivet som begrunner de ideelle rettighetene.
De to ovennevnte begrunnelsene har fått utslag i regler som er av vesentlig forskjellig karakter. På den ene siden har vi de såkalte økonomiske rettighetene. Disse setter opphavere i stand til å tjene penger. Økonomiske rettigheter kjøpes og selges hver dag, eksempelvis når opphaveren går til et plateselskap for å få utgitt en låt. På den andre siden har vi de ideelle rettighetene. Disse skiller seg fra de økonomiske i at de som utgangspunkt ikke kan selges.
En konsekvens av dette personlighetsperspektivet, er at de ideelle rettighetene ikke kan overdras til andre. De ideelle rettighetene tilhører opphaveren, og følger åndsverket. Det er imidlertid ingen motsetning mellom vernet for økonomiske interesser og ideelle interesser. Man kan si at de ideelle rettighetene sørger for et minimum av respekt for den individualitet som er frembringet av skaperen, selv om skaperen velger å kommersialisere sine rettigheter.
De ideelle rettighetene gir opphaveren rett på å bli navngitt dersom det fremstilles nye eksemplarer av verket eller verket gjøres tilgjengelig for almmenheten, og rett til at åndsverket ikke skal gjengis på en måte som verken krenker verkets – eller opphaverens – anseelse og egenart. Litt forenklet, kan dette kalles en navngivelsesrett og en respektrett.
Navngivelsesretten legger til rette for at opphaverens og verkets identitet assosieres med hverandre. Man kan se på dette som et personlig bånd mellom opphaver og verk.
Respektretten setter opphaveren i stand til å forhindre at åndsverket blir tuklet med, på en måte som går utover verkets eller opphaverens individualitet og anseelse.
Rett til navngivelse
Navngivelsesretten innebærer at et stage må kreditere opphaveren ved bruk av musikk, selv om verket er klarert. Når det gjelder spørsmålet om hvordan denne navngivelsen skal skje, er lovens krav at det må gjøres i «god skikk» og begrenset til situasjoner hvor det er praktisk mulig.
Når man skal vurdere hva som er «god skikk», er det relevant å se hen til hva som er vanlig på samme området. Merk imidlertid at ikke all skikk anses som «god skikk».
For teatrene har det lenge vært praksis for at opphaverne til musikk navngis i enten programbladet eller andre steder der man kan finne utførlig informasjon om forestillingen. Det kreves med andre ord ikke at den fremførende skuespilleren eller teknikeren bak miksebordet roper ut opphaverens navn i salen under forestillingen. Det viktigste er at informasjon om rett opphaver er lett tilgjengelig.
Det kan være tilstrekkelig å kreditere opphavere på nettsiden, slik Nationaltheateret har gjort her.
Det kan også være tilstrekkelig å innta kreditering i stykkets «rulletekst», selv om den bare finnes på nett.
Respektretten
Respektretten setter grenser for hvordan et åndsverk kan brukes, og for hvordan et verk kan endres. Du kan lese mer om grensene for endringer, her.
Å bruke musikk i sammenheng med reklame, eller kontroversielle temaer som politikk, religion og seksualitet, er klassiske eksempler på bruk som kan stride mot respektretten.
Merk imidlertid at stageet, dersom det ønsker å sette musikk i sammenheng med noe som i utgangspunktet kan krenke verkets anseelse, kan få klarert dette med opphaveren i forkant av forestillingen. Hvis den spesifikke bruken er klarert med opphaveren, vil det ikke stride mot respektretten.
Internasjonalt er det store forskjeller i hvordan man håndhever ideelle rettigheter. På engelsk omtales de gjerne «moral rights». I noen land, f.eks. i USA, er det vanlig å akseptere at opphavere frasier seg alle ideelle rettigheter – «the author waives all moral rights» som kontraktsteksten ofte lyder.
Når en amerikansk opphaver går med på dette, er det noe annet enn når en norsk opphaver sier seg villig til å akseptere spesifikk bruk. Bakgrunnen for dette er som nevnt at opphavere etter norsk rett ikke kan frasi seg sine ideelle rettigheter – men det kan altså amerikanske.
Tross disse forskjellene fra land til land, er det tryggest og mest redelig å forholde seg til norske regler om ideelle rettigheter når åndsverk benyttes i Norge.
Test deg selv: