Det er en sentralt skille mellom å klarere musikk kun for fremføring (som kanskje du spiller inn selv i den forbindelse) og å klarere musikk som er ferdig innspilt for avspilling som en del av forestillingen.
Når vi i denne musikkguiden snakker om musikkrettigheter eller rettigheter til musikk, sikter vi til alle de rettigheter som samlet må klareres for at musikk skal kunne brukes i produksjonen. I dette kapittelet skal vi se nærmere på hvilke rettigheter som omfattes av dette begrepet.
Årsaken til at vi fokuserer på samtlige sider av rettighetsklareringen er at det har blitt mer vanlig å spille av ferdig innspilt musikk som eies av andre som en del av forestillingen. For å kunne gjøre dette, og kanskje senere også gjøre opptak av denne, og kanskje bruke musikken til promotering av forestillingen (for eksempel å legge den ferdig innspilte musikken som lyd på en video) må hele bildet av rettigheter være klart. I forbindelse med klarering av innspilt musikk, brukes gjerne bransjeutrykket klarering av «begge sider».
Dette viser til åndsverkslovens skille mellom opphavsrett til et åndsverk (musikkverk) på den ene siden – og såkalte nærstående rettigheter eller naborettigheter (opptaket og fremføringen) på den andre siden. Dersom man kun skal la skuespillere fremføre et eksisterende musikkverk bruker man normalt ikke slik ferdig innspilt musikk, men kun musikkverket, og man trenger da å forholde seg kun til den ene «siden». Dersom man skal benytte seg av innspilt musikk er det nødvendig å forholde seg også til den «andre» siden.
Nærstående rettigheter er den beskyttelse som gis i åndsverksloven for prestasjoner som ikke kan klassifiseres som åndsverk, men som på en eller annen måte har tilknytning til åndsverkene.
Anvendt på innspilt musikk, snakker vi da om en «side» som består av opphavsrettigheter til musikkverket (dvs. tekst og melodi) – og en «side» som består av prestasjonene forbundet med å spille inn låten (dvs. innspillingen og fremføringen av låten).
Innenfor hver «side» vil det ofte være flere rettighetshavere. Teaterets bruk må klareres med alle rettighetshaverne på begge sider for at klareringen er komplett.
Et musikkverk kan være spilt inn flere ganger, og kan være fremført av ulike artister på ulike plateselskaper. Som en tommelfingerregel, kan man regne med at jo mer kjent en innspilling/artist er, desto dyrere vil det være å klarere rettighetene til akkurat denne innspillingen.
Det vil for eksempel være dyrere å klarere rettighetene til Jimi Hendrix’ innspilling av Bob Dylans «All Along the Watchtower», enn det vil være å klarere en lokal musikers innspilling av samme låt. I begge tilfellene må imidlertid Bob Dylans opphavsrettigheter til musikkverket klareres, fordi begge gjelder innspillinger av samme musikkverk («All Along the Watchtower») skrevet av Bob Dylan.
Dette er en av årsakene til at man noen ganger benytter cover-versjoner av kjente sanger i ulike produksjoner i stedet for å betale for den dyre originalen. I slike tilfeller må stageet klarere rettighetene til det samme musikkverket (teksten og melodien til All Along the Watchtower) men ikke rettighetene til den mest kjente innspillingen gjort med Jimi Hendrix. Teateret må fortsatt klarere rettighetene til cover-versjonen med den som eier denne, men dette vil normalt være billigere enn den mest kjente innspillingen.
Selv om klarering med «begge sider» er den klare hovedregelen, er det ikke alltid gitt at stageet må klarere begge sider. La oss se på et par eksempler, hvor det bare er nødvendig å klarere én av «sidene».
