Opphavsretten er tidsbegrenset. Når man sier at et åndsverk er «fritt» eller har «falt i det fri»», betyr det at opphavsrettsbeskyttelsen har utløpt. På engelsk sier man gjerne at åndsverket har blitt en del av «public domain». Et åndsverk som har falt i det fri kan benyttes uten klarering med rettighetshaveren.
Teateret som ønsker å benytte musikkverk som har falt i det fri må forsikre seg om at vernetiden for musikkverket faktisk er utløpt. Om stageet tar feil av vernetiden og bruker verket uten å klarere, risikerer det å bli møtt med erstatningskrav. Det blir dermed helt sentralt for stageet å kjenne til detaljene i hvordan vernetiden beregnes.
Det er imidlertid ikke slik at et verk har én vernetid for alle rettighetene i verket. Som vi så i modul 1, er det ofte slik at bidragsyterne til et verk får forskjellig typer rettigheter. Disse forskjellige rettighetene har ofte forskjellig vernetid. Det betyr at dersom stageet skal bruke innspilt musikk, må det forholde seg til «begge sider» slik gjennomgått i modul 1. Også rettigheter til innspilt musikk, som består av utøverrettigheter og produsentrettigheter, er tidsbegrenset.
Nå vi sier at stageet må forholde seg til «begge sider», betyr det at de må være oppmerksom på at rettighetene til musikkverk (opphavsrettigheter) og til innspilt musikk (nærstående rettigheter) har hver sin vernetid.
Selv om én av sidene kan ha falt i det fri, er det ikke gitt at den andre siden har det. Det er i utgangspunktet ingen sammenheng mellom disse to sidene i spørsmålet om vernetid. Et musikkverk kan ha falt i det fri, selv om en innspilling av et musikkverk fortsatt er vernet – og motsatt.
Forskjellen mellom rettighetene til musikkverket og de nærstående rettighetene kan illustreres slik:
Edvard Griegs «I Dovregubbens hall» er et musikkverk. Når vi snakker om rettighetene til musikkverket, altså opphavsrettighetene, snakker vi om sangen slik du som publikum kjenner den. Alle innspilte versjoner du har hørt av «I Dovregubbens hall» benytter Griegs rettigheter til musikkverket.
Når vi på den andre siden snakker om nærstående rettigheter, må stageet være oppmerksom på at det kan finnes mange ulike innspilte versjoner av musikkverket. Da The Who spilte inn sin «In the halls of the Mountain King» i 1995 og Zedd spilte inn «Dovregubben» i 2011, brukte de begge musikkverket «I Dovregubbens hall» – men de ulike innspillingene har hver sine nærstående rettigheter.
I det videre skal vi først se på hvordan vernetid beregnes for opphavsrettigheter til et musikkverk. Deretter skal vi se på vernetid for nærstående rettigheter til innspillingen.
Musikkverkets vernetid
Musikkverk kan ha forskjellig varighet på vernetiden avhengig av hvilket lands opphavsrettsregler som kommer til anvendelse. Dette vil normalt være knyttet til hvor musikkverket ble utgitt første gang. Det første stageet må undersøke for å fastlegge om musikkverket er fritt tilgjengelig, er dermed hvor musikkverket kommer fra.
Internett har gjort det mindre praktisk å snakke om hvor et åndsverk publiseres første gang siden publisering på nett vil potensielt nå verdenspublikumet på samme tidspunkt. Siden det ikke er like regler i alle land, er det nyttig å legge til grunn at musikkverk som er publisert på nett er publisert første gang i landet hvor opphaveren bor på tidspunktet for utgivelsen.
I de fleste europeiske land, inkludert Norge, varer opphavsretten i 70 år etter utløpet av det året opphaveren døde. Dette innebærer at et musikkverk utgitt første gang i Norge kan brukes uten klarering når det har gått 71 år fra opphaverens dødsår, uavhengig av når musikkverket ble gitt ut.
Dette innebærer at verk med opphavere som døde i 1949 eller tidligere, har falt i det fri etter norsk og europeisk rett. Når vi er ferdig med 2020 vil verk skapt av opphavere døde i 1950 være falt i det fri.
For å illustrere med et eksempel: Edvard Grieg ga ut «I Dovregubbens hall» i 1874, og døde i 1907. Det betyr at musikkverket falt i det fri 1. januar 1978, ettersom verket ble utgitt i Norge og dermed reguleres av norske regler.
Merk imidlertid at musikkverk ofte har flere enn én opphaver. I Norge, og i Europa for øvrig, er regelen at vernetiden regnes fra dødsåret til den lengstlevende av opphaverne. Dersom Grieg hadde en medkomponist som var svært ung og som ikke døde før i 1932, hadde Dovregubbens Hall vært vernet ut 2002. På den måten ville arvingen fra Grieg ha nytt godt av vernetiden til den yngre medkomponisten.
Teateret må derfor alltid få en fullstendig oversikt over bidragsytere til verket for å kunne vurdere om verket har falt i det fri.
Som et resultat av EU/EØS-regler, er reglene om vernetid tilnærmet like i hele Europa. Flytter vi oss til USA er det et litt mer komplisert bilde. Hvis stageet er i tvil om et amerikansk verk har falt i det fri, søk kvalifisert juridisk bistand før verket brukes.
Utenlandske opphaveres vern i Norge
Som allerede antydet, har reglene om vernetid vært forskjellige i verdens forskjellige land. Bakgrunnen for dette er enkelt og greit prinsippet om statlig suverenitet: Alle land har hatt sine egne regler om opphavsrett. Da handel over landegrenser ble en økende forekomst, ble de forskjelliglydende opphavsrettsreglene et problem. Derfor fikk vi Bernkonvensjonen i 1886, som nå de fleste land i verden er medlem av.
Bernkonvensjonens hovedprinsipp er prinsippet om såkalt nasjonal behandling. Dette innebærer at utenlandske opphavere skal behandles likt i Norge som norske opphavere.
Det gjelder imidlertid et unntak fra dette prinsippet når det kommer til spørsmålet om vernetid. Her heter det at vernetiden ikke skal være lengre enn den vernetid som gjelder i verkets hjemland. Verkets hjemland må her forstås som landet der verket først ble utgitt.
Dette unntaket fra nasjonal behandling innebærer at opphavsretten til utenlandske opphavere kan ha en kortere vernetid i Norge enn det som følger av norsk lov. I praksis innebærer dette at når reglene i verkets hjemland gir kortere vernetid enn i Norge, kan stageet anvende disse reglene for å beregne vernetiden.
På den andre siden, innebærer regelen om nasjonal behandling at en stat som er tilsluttet Bernkonvensjonen ikke behøver å gi lengre vern enn hva som ville vært tilfellet i hjemlandet.
I praksis betyr dette at dersom beregningen av vernetid etter reglene i verkets hjemland innebærer et vern som er lengre enn 70 år etter utløpet av opphaverens dødsår, kan stageet velge å anvende den norske beregningen i stedet. For oversikt over vernetidslengde i forskjellige land, se her.
Merk imidlertid at EØS-lovgivningen medfører at EU-borgere ikke kan få kortere vernetid enn det som følger av norsk lov. Det betyr at EU-borgere i Norge får 70 år vernetid etter utløpet av opphaverens dødsår.
Vernetid for musikkinnspillinger
Når vernetiden skal beregnes for innspilt musikk, snakker vi rettslig sett om vernetiden til nærstående rettigheter.
Som vi har sett gjentatte ganger i denne guiden, må stageet som skal bruke innspilt musikk forholde seg til to spor: vernetiden for opphavsretten og vernetiden for nærstående rettigheter. Nå er vi altså i sporet for nærstående rettigheter. Skillet mellom opphavsrettigheter og nærstående rettigheter er utførlig omtalt i modul 1.
På grunn av EUs vernetidsdirektiv har vi felles regler om vernetiden av innspilt musikk for hele EØS-området (inkludert Norge).
Som utgangspunkt har innspilt musikk vernetid 50 år fra innspillingen fant sted. Vernetiden utvides imidlertid til 70 år fra utgivelsesdatoen, dersom innspillingen utgis innenfor 50-årsperioden. Altså vil en innspilling av «I Dovregubbens hall» gjort i 1971 og som først gis ut i 2020, ikke bli public domain før i 2090.
Hensikten med dette er at produsenten selv skal kunne velge når og hvordan innspillingen skal utnyttes. Dette kan illustreres slik at produsenten har følgene vernetidsrettigheter:
1. Rett til å bestemme når innspillingen skal utgis i løpet av de første 50 årene fra innspilling.
2. Rett til å tjene penger på utnyttelsen i 70 år fra innspillingen utgis.
Den første kjente innspillingen av «I Dovregubbens hall» er en konsertversjon gjort av organisten George Thalben-Ball i 1933. Innspillingen ble først utgitt i Norge i 1950. Det vil si at innspillingen faller i det fri etter utløpet av 2020, og kan brukes fritt i 2021. Dette til forskjell fra musikkverket, som kunne brukes fritt fra og med 1978. Vernetiden for en innspilling beregnes altså helt uavhengig av vernetiden for musikkverket.
Mange har benyttet seg av at «I Dovregubbens hall» falt i det fri i 1977, blant annet The Who med sin «In the Halls of the Mountain King» og den tysk-russiske DJen Zedd med sin «Dovregubben». Disse innspillingene har sin egen vernetid, selv om musikkverket de er basert på har falt i det fri. Denne vernetiden regnes fra utgivelsesåret, som over.
Utenlandske nærstående rettigheter i Norge
Også ved beregning av vernetiden for utenlandske nærstående rettigheter i Norge, er det slik at man ikke trenger å gi lengre vern for nærstående rettigheter enn det som gjelder i innspillingens hjemland. For oversikt over lengden på vernetiden i forskjellige land av «phonograms», altså det vi her omtaler som produsentrettighetene, se her.
Merk imidlertid at det ikke er alle land som gir vern til produsentrettigheter. Mest bemerkelsesverdig, USA har ikke vern av produsentrettigheter. Det er likevel ikke slik at amerikanske musikkinnspillinger kan brukes fritt – vernet må beregnes etter amerikansk lov som bygger på et litt annet system enn det norske.
I USA er det er ikke slik at opphavsretten og nærstående rettigheter er splittet opp på opphavsmann og produsent. Der er retten til musikkverk og innspilling samlet på opphaveren, som igjen overdrar retten til innspillingen til forlag, label o.l.
I praksis, er det dermed slik at bruk av amerikanske innspillinger må klareres med musikkforlaget som har utgitt musikkverket. Dette er altså noe annet enn plateselskapet. Veiledning til hvordan stageet kan finne frem til riktig musikkforlag finnes i kapittelet om opphavsrettigheter til musikk her.
Det betyr også at amerikanske innspillinger ikke faller inn under reglen om nasjonal behandling i Bernkonvensjonen, hva gjelder vernetid. For amerikanske innspillinger må man derfor forholde seg til Amerikansk regulering. Hvis stageet er i tvil om et amerikansk verk har falt i det fri, søk kvalifisert juridisk bistand før verket brukes.
Det siste stageet må være oppmerksom på ved bruk av verk og innspillinger som har falt i det fri, gjelder hvordan stageet bruker slike rettigheter i dag.
At opphavsrettsbeskyttelsen er utløpt, betyr i utgangspunktet bare at opphaveren ikke lenger kan kreve penger for bruk av åndsverket. Det er de såkalte økonomiske rettighetene – retten til å kreve penger for kommersiell utnyttelse – som faller bort etter vernetiden.
Deler av opphaverens ideelle rettigheter består selv etter vernetiden. Dette omtales gjerne som klassikervernet i norsk rett.
Kort fortalt, innebærer dette at bruk av verk som har falt i det fri skal gjøres med respekt for verket og opphaveren selv om vernetiden er utløpt. Opphaveren til verket skal også navngis. Les mer om ideelle rettigheter her.
