Om du kommer hit uten å ha lest de forutgående modulene, er det to grunnleggende forhold du bør være oppmerksom på.
Det første, som omtalt i Modul 1 er at bruk av musikk må klareres med de som har rettigheter til musikken. Det andre, som omtalt i Modul 2, kap. 1, er at stageet må klarere at det faktisk har lov til å bruke denne musikken med rettighetshaverne til det stagestykket som skal oppføres. Dette gjelder uansett om det er store eller små musikkrettigheter som skal benyttes i forestillingen.
Skillet mellom store og små rettigheter er relevant for klarering av rettighetene til musikkverk med TONO. Slik TONO-klarering letter teatrets jobb ved at teatret fremfører de musikkverk de ønsker og rapporterer/betaler i etterkant. Det er nemlig kun de små rettighetene man kan rapportere og betale for bruken av med TONO. Dette skyldes at TONOs avtale med sine medlemmer (komponistene) spesifikt utelater store rettigheter. Forskjellen på disse to typene rettigheter kan oppsummeres slik:
At stageet ikke kan klarere bruken med TONO, medfører at stageet må gjøre klareringen direkte med opphaverne/musikkforlagene, noe som gjerne innebærer en separat betaling til dem. Dette kan være en svært tidskrevende prosess.
Dersom teatret skal benytte seg av store rettigheter, må teatret altså budsjettere for separat betaling, i tillegg til det teatret skal betale til TONO for de øvrige musikkverkene i produksjonen (de små rettighetene). Det er ikke gitt at opphaverne/musikkforlagene vil godta de samme satsene som TONO har i sin avtale med NTO.
Selv om TONO ikke har rett til å forvalte vederlag for store rettigheter, har TONO og medlemmene sett behovet for at det er et system på plass for dette og TONO har derfor inngått tilleggsavtaler med enkelte medlemmer om å forvalte også de store rettighetene på deres vegne. Dersom man tar kontakt med TONO før man inkluderer musikken i produksjonen, kan muligens TONO være behjelpelig med å klarere tilgjengeliggjøringen, men da må samtlige rettighetshavere samtykke til dette på forhånd.
Dersom TONO har fått tillatelse fra rettighetshaverne til å inngå avtale om klarering av fremføringen, er det forhåndssatte satser som gjelder. Disse er 14 % av brutto billettinntekt for en hel forestilling. Dersom det er flere verk med og TONO ikke representerer alle musikkverkene gjøres en pro rata fordeling.
Dette betyr at man bør ha de ulike sporene for klarering klart for seg før man starter med å øve inn musikkverk til produksjonen. Teatret bør også være klar over at det setter seg selv i en svært dårlig forhandlingsposisjon dersom man klarerer musikkverkene først etter at alle musikkvalgene er tatt, og det viser seg at man må forhandle separate klareringsavtaler.
Når små rettigheter blir store rettigheter
Det som gjør skillet mellom store og små rettigheter litt mer utfordrende, er at stageets type bruk av musikkverk kan medføre at store rettigheter blir å anse som små, og motsatt. Når musikk brukes i stagesammenheng, er det som regel i tilknytning til det som skjer på scenen. Enkelte typer bruk av små rettigheter, f.eks. når et stage skriver inn musikk på en måte som gjør at musikken blir drivende for handlingen, vil dette anses som musikkdramatisk bruk.
Denne musikken vil da anses som en «stor rettighet», selv om den originalt ikke er skrevet for dette formålet («små rettigheter»). Konsekvensen er at all musikkdramatisk bruk som utgangspunkt ikke kan klareres med TONO.
Et eksempel er dette:
Musikkverket Mamma Mia var i kategorien små rettigheter da den ble utgitt og kan klareres av organisasjoner som TONO ved fremføring.
Da låten Mamma Mia ble tatt inn i musikalen med samme navn, gikk den over fra å være små rettigheter til store rettigheter, og faller dermed utenfor det vanlig klareringssystemet. I tillegg ble det skrevet nye arrangementer og score som er store retttigheter og faller utenfor det vanlige klareringssystemet.
Musikkdramatisk bruk = store rettigheter
Som en tommelfingerregel kan man si at musikkverk som er drivende for fortellingen er bruk som medfører at musikken vil anses som store rettigheter. Sagt med andre ord, vil det være avgjørende om musikken oppfattes som om den forteller en historie. Det er altså viktig å ta stilling til om musikken er «skrevet inn» slik som i Mamma Mia! eller om det kun for eksempel er «romantic 80s music is heard over the speakers in the bar while Nora kisses Torvald». I Mamma Mia!-tilfellet må teatret klarere direkte med Universal Music Publishing som representerer rettighetene til Andersson/Ulvaeus, mens NTO-avtalen med TONO kan brukes i Et Dukkehjem-tilfellet.
Det kan være utfordrende å avgjøre om en konkret bruk av musikken er å anse som musikkdramatisk eller ikke, og det kan oppstå mange vanskelige grensetilfeller. F.eks. om musikken bare er drivende for én scene i oppsetningen – men ikke for hele stykkets handling, eller at det er klart at akkurat denne musikken ble valgt for å gjøre et særlig poeng tilknyttet manus eller en karakter. Antakelig vil ikke de nevnte her nevnte tilfellene regnes som musikkdramatisk bruk, i så fall ville TONOs avtale med NTO vært veldig lite praktisk.
Tilføring av ikke-musikalske elementer = store rettigheter
Et annet tilfelle hvor bruk av små rettigheter vil medføre at de anses som store rettigheter, er om teatret legger til ikke-musikalske elementer til fremføringen av de små rettighetene. I denne situasjonen, vil musikkens betydning for historien være underordnet. Avgjørende er om stageet tilfører ikke-musikalske elementer, som regi eller koreografi, slik at musikken tilføres et «ekstra lag» oppå den allerede eksisterende musikken. Også her vil grensene kunne være uklare med tanke på hvor mye regi/koreografi som er tillatt før det anses at et slikt «ekstra lag» er skapt. Ved tvil, er det alltid bedre å søke om tillatelse fra rettighetshavere/TONO så tidlig som mulig i klareringsprosessen.
Når store rettigheter blir små rettigheter
I motsatte tilfeller, altså dersom stageet ønsker å ta musikk skrevet for et musikkdramatisk verk (store rettigheter) ut av sin sammenheng og presentere dette på en ikke-dramatisk måte, vil musikkverket anses som små rettigheter, for eksempel ved en ren konsert. Slik bruk vil dermed kunne klareres med TONO på vanlig måte. At musikken presenteres på en ikke-dramatisk måte, forutsetter dermed fraværet av slike «ikke-musikalske» elementer fra de store rettighetene, slik som koreografi, kostymer og regi.
Mamma Mia-musikkverket var opprinnelig små rettigheter.
Her så vi hvordan små rettigheter kan bli ansett som store rettigheter. I tillegg skrives det ny musikk (arrangementer, score etc.) som i utgangspunkt er store rettigheter. All musikk som er skrevet inn i musikalen anses nå som store rettigheter. Men hva skjer om noen spiller inn og utgir musikken fra musikalen uten at man har tatt med de musikk-dramatiske elementene?
De små rettighetene som ble store rettigheter i musikalen er nå tilbake å være små. De store rettighetene som ble skrevet til musikalen har også blitt små i et slikt eksempel hvor de fremføres uten den dramatiske sammenhengen.
Det må imidlertid trekkes en grense mot gjengivelse av en så betydelig del av det (originalt skrevne) musikkdramatiske at den musikkdramatiske sammenhengen vil bli oppfattet av publikum, selv om dette bare fremføres som en konsert. Dette innebærer at en hel konsert som spiller alle verkene fra Mamma Mia!-musikalen, vil fortsatt anses som bruk av store rettigheter.
Av denne grunn, har TONO satt en restriksjon på klarering av store rettigheter i ikke-dramatiske sammenhenger for konserter som varer mer enn 25 minutter.
Men dersom det er en alminnelig konsert med varighet over 25 minutter, hvor kun én av sangene som fremføres er fra Mamma Mia!-musikalen, vil dette kunne klareres som vanlig med TONO. Også en konsert som varer over 25 minutter hvor det fremføres verk fra ulike verk som inneholder store rettigheter, slik at det ikke formidles en musikkdramatisk historie, f.eks. vil en galla-kveld med italienske arier fra ulike operaer gå klar av denne begrensningen.
Bruk av musikk i revy blir ikke ansett som musikkdramatisk fremføring av TONO. En revy kjennetegnes av en sammensetning av flere numre uten at den sammenhengende historien er drevet musikken, selv om det kan finnes en slags rød tråd. Dette innebærer at all musikk til bruk i revy kan klareres med TONO, enten musikkverket er skrevet for å fremføres i en dramatisk sammenheng eller ikke.
I revy: Små rettigheter forblir små rettigheter
I revy: Store rettigheter blir små rettigheter
Teateret må også være klar over at skillet mellom store og små rettigheter bare er relevant i de tilfellene stageet skal klarere musikken gjennom forvaltningsorganisasjonene. Dersom musikkverket klareres direkte med rettighetshaverne står teatret fritt til å inngå avtaler som regulerer alle forhold ved bruken og man slipper å ta stilling til om det er store eller små rettigheter. Dersom musikkverket har falt i det fri (les mer om dette her) er det irrelevant om stageet bruker musikkverket i en musikkdramatisk sammenheng eller ikke og det eneste teatret må passe på er overholdelse av de ideelle rettighetene (les mer om dette her).
Merk også at dette skillet kun gjelder opphavsretter til musikkverk. For rettigheter til innspilt musikk (les mer om dette her), er ikke dette en relevant problemstilling.
Test deg selv:
